For Sigmund Freud betegner introjeksjon en prosess der egoet, underlagt nytelsesprinsippet, passerer gjennom det, identifiserer seg selv som å være seg selv, som er bra (mens det gjennom projeksjon avviser seg selv til og med den dårlige), dermed modifisere grensen mellom seg selv og omverdenen. Det er en forestilling som ligner på inkorporering og identifikasjon.

Forstå introjeksjon

Med Melanie Klein involverer denne prosessen, lagt til prosessen med projeksjon, objekter og spiller en stor rolle i forestillingen om behandling. For Lacan, introjeksjon det angår bare signifikanerne og han nærmer seg det innenfor rammen av subjektets forhold til den Andre gjennom dialektikken om fremmedgjøring-separasjon og symbolsk identifikasjon.

Dessutan ble begrepet introjeksjon introdusert av Sándor Ferenczi ( Transference and Introjection, 1909) hvor han, i motsetning til projeksjonen av den paranoide som "utdriver fra sitt ego de tendenser som har blitt ubehagelige", holdningen til nevrotikeren som "søker løsningen ved å bringe til sitt ego" den maksimale omverdenen som mulig, som gjør den til gjenstand for ubevisste fantasier.» Analyserer introjeksjon ifølge Freud, hvor han tar opp dette begrepet i Drives and Their Destinations, fra 1915, og viser først at drifter er orientert i henhold til tre motsetninger: indre eksteriør nytelse-misnøye aktivitet-passivitet Disse polaritetene trekker seg sammen veldiggjensidig betydningsfull.

I begynnelsen faller emnet sammen med det hyggelige, omverdenen med det likegyldige. Dette egoet i begynnelsen er av Freud kvalifisert som et ekte ego. Men langt fra å være underlagt virkelighetsprinsippet, er det et ego som kun er opptatt av nytelse. Det som ikke angår nytelse, interesserer det derfor ikke. Men, sier Freud, han har derfor et godt objektivt kriterium for å skille inne og ute, som det kan betraktes som reelt.

Introjeksjon og nytelse

Senere vil grensen mellom inne og ute modifiseres og bli mindre reell. Faktisk, under herredømmet til nytelsesprinsippet og gjennom introjeksjonsmekanismen, "mottar egoet i seg selv de presenterte objektene, i den grad de er kilder til nytelse, introduserer dem […], og avviser utenfor seg selv hva det blir i hjertets dybder et objekt for avsmak. ” Dermed har det virkelige selvet i begynnelsen “forvandlet seg til et renset nytelsesjeg som setter nytelseskriteriet over alle andre”. Hvis egoet ( innsiden) ) forblir knyttet til nytelse, omverdenen forveksles nå med misnøye og ikke lenger med likegyldighet.

Som et resultat smelter det nye objektet (delen som ikke er innlemmet i egoet) med den fremmede og den fremmede. hatet. Introjeksjon, ifølge Jacques Lacan, I The Four Fundamental Concepts of Psychoanalysis (1964), forstår Freuds rensede selvfornøyelse som det som i selv-ekte, er fornøyd med objektet, blir speilbildet av det objektet.

Når det gjelder misnøyen, som ikke-egoet vil bli konstituert av, er det den andre delen av det primitive real-egoet, en som, uansett objektets intensjoner, føles forstyrret i sin ro (gledeprinsippet er minst spenning). Denne forstyrrede delen blir fiendtlig innstilt til egoet, som en utlending, men vedvarer i det uten at den homeostatiske funksjonen til nytelsesprinsippet noen gang er i stand til å absorbere det på nytt.

Lacan og Introjection

Lacan erstatter introjeksjon i dialektikken til subjektets forhold til den Andre med dens grunnleggende dissymmetri. Det som introjiseres er alltid et spor av den Andre, en betegner som, mens den får subjektet til å komme frem, reduserer ham til å være nettopp denne betegneren. Subjektets forhold til den Andre er derfor alltid preget av et tap. Det er dette Lacan kaller fremmedgjøring. Det er et alltid tapt valg mellom mening og væren.

I realiteten, hvis subjektet fremstår som mening, er det på bekostning av å forsvinne under betegneren som representerer ham. Hans væren-signifier faller dermed. inn i det absurde og det vil utgjøre det ubevisste i kraft av en av subjektets identifikasjoner. Introjeksjonen av en betegner er derfor ledsaget av en forsvinning av subjektet.

Men dette kommer tilbake takket være det Lacan kaller separasjon. Det er ditt eget tap somsubjektet vil foreslå som et svar på fraværet av en betegner i den Andre for å betegne sitt vesen. Dette tapet realiseres av subjektet i form av gjenstander med en enhet, gjenstander som kan separeres fra kroppen (avvent bryst, avføring igjen til rengjøring, utseendet, stemmen).

Konklusjon.

Vi ser altså at introjeksjon ikke kan forklares på grunnlag av nytelsesprinsippet alene, fordi langt fra enheten av kun gjenstander som er gunstige for nytelsen, erkjennes den nettopp som enhet der den dreier seg om disse objekter

Der kan det til slutt være ubrukelig. Introjeksjon, i den grad det gjelder grunnlaget for all oppførsel i forhold til den andre, viser oss således svikten i en etikk som ville være plassert i det eneste registeret av det nyttige som ren nytelse og det enkle.

Denne artikkelen er skrevet av Michael Sousa( [email protected] ). Han har en MBA i Strategic Management fra FEA-RP USP, en grad i informatikk og en spesialist i Management by Processes og Six Sigma. Har en utvidelse i Applied Statistics av ​​Ibmec og i Cost Management av PUC-RS. Etter å ha overgitt seg til sin interesse for freudianske teorier, ble han uteksaminert i psykoanalyse ved Instituto Brasileiro de Psicanálise Clínica.